Festivalprogram uten sidestykke

STOKKA: Helt fra Dixie Tunes spilte sine første dixie-toner og helt til verdenskjente Scorpions spilte sin siste hit fra scenen nærmere halv tre om natten ble Woodstokka 2006 sitt tema verdig. Festivalen som skulle handle om legender, ble selv legendarisk, og det ble en lang kveld og natt praktisk talt uten dødpunkter.

Dixie Tunes Dixie-gruppen fra Orstad Storband begynte allerede en halv time før den offisielle åpningen, og spilte sprudlende dixie-musikk for gjestene som var på vei inn på området. Dixie Tunes vet også virkelig hva dixie handler om, og satte standarden for resten av kvelden.

Offisiell åpningsseremoni Et av festivalens største øyeblikk kom allerede under åpningen. Kylling-Børge og Aina lurte alle sammen trill rundt, og det ble etterhvert klart at festivalpublikummet faktisk var gjester i et bryllup. Foran måpende Woodstokka-deltakere ga de hverandre sitt ja, og vielsesseremonien ble styrt med stødig hånd av den syngende presten Elisa Stokka. Et fantastisk og legendarisk øyeblikk som helt tok pusten fra folket, og mange måtte tørke både en og to gledestårer fra øyekroken. Vielsen ble etterfulgt av den egentlige åpningsseremonien, blant annet med lille Isak i en sentral rolle.

Aasland Brothers tok for seg Pink Floyd, og det gjorde de med glans.

The Aasland Brothers De spinnville brødrene Aasland, flankert av gode medhjelpere fra Orstad Storband, tok for seg legendariske Pink Floyd. Det gjorde de så bra at selv garvede Pink Floyd-fans jublet og sang med av full hals. Brødrene har full kontroll på scenen, og med Dørgi i enorme solbriller og generaluniform er det ingen tvil om hvor skapet skal stå.

John from Liverpool with Kjetil Ottesen & Tormod Eikill Et helt nytt bekjentskap for Woodstokka-folket, og de kom godt ut av det. John, som faktisk er fra Liverpool, tok for seg de verdenskjente legendene fra samme by: Beatles. Med Kjetil Ottesen og Tormod Eikill på hver sin kant ble det nesten som om 60- og 70-tallet kom tilbake til Stokka.

Trangt om plassen, men et vanvittig trøkk da Orstad Storband fylte opp Woodstokka-scenen.

Orstad Storband Et av distriktets beste storband klemte seg sammen på Woodstokka-scenen og leverte et trøkk uten like. Under ledelse av Vidar Kenneth Johansen spilte Orstad Storband musikk både fra Duke Ellington og andre store storbandkomponister, men det var likevel den avsluttende avdelingen med Frank Zappa som ble det store høydepunktet. Banjo-Erlend, for anledningen på gitar og vokal, tolket Zappa slik at det ble halleluja-stemning ute på plassen, og med Nodis forførende xylofon-soloer ble også reggae-versjonen av Ravels Bolero noe helt for seg selv.

Sinclair & the Rovers En av de store gjengangerne på Woodstokka skuffet heller ikke denne gang. Alle de gode låtene bandet forbindes med var på plass, og førte til at det nærmest kokte foran scenen av folk som hoppet og danset rundt omkring. Også signaturlåten Fiesta var på plass, for anledningen med Kylling-Børge på en innledende trompetsolo. Fiesta-Ole og KillKenneth i kjent stil da Sinclair & the Rovers spilte.

MacIdars Kazoo Revolution Et av Woodstokkas store ikoner, MacIdar - eller Belte-Ivar som han gjerne også kalles, var på plass igjen med både gitar og kazoo fra Jæren Musikk. Han skuffet på ingen måte sine fans denne gangen heller, og han fikk garantert noen nye i løpet av kvelden. Som Don Andersoni inntok MacIdar også rollen som kveldens programleder i kjent stil. MacIdars Kazoo Revolution med hengivne fans.

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars Også Olav Larsen var ny i Woodstokka-sammenheng, men kunne til gjengjeld skryte av å være der bare to dager før gruppens debutalbum "Love's come to town" slippes over hele Europa. Albumet fikk terningkast fem i Aftenbladet, og det er ikke vanskelig å skjønne. På Woodstokka fungerte det hundre prosent, og folk lot seg begeistre.

Funkahunters Solid blåserekke og en fandenivoldsk innstilling gjorde Funkahunters til et stort høydepunkt. Med musikk hentet fra repertoaret til gamle storheter som Blood, Sweat & Tears og Chicago, ble det full klaff og solid trøkk fra scenen. Fantastisk funkmusikk med flinke folk som vi gjerne både ser og hører mer av.

Funkahunters skapte stor stemning med sin drivende funk- og diskomusikk.

Faster Nashville Pussy Pilot Pistols Bandet med et navn som ikke egner seg til å si fort 10 ganger på rad er et unikt konsept der alle medlemmene spiller på instrumenter de ikke kan. For anledningen var Hans Panzer fra Skambankt med som vikar, men han fikk klar beskjed om at det ble bare med denne ene gangen. Pønkri-musikkens konger vartet opp med et sceneshow av de sjeldne, og flere legendariske utsagn som ikke egner seg på trykk ble kastet ut over både band og publikum.

Bingobandet Stengt Så var kveldens tidsskjema fullstendig sprengt, og det var på høy tid med bingomusikk på Woodstokka. Stengt leverte varene som alltid, og stemningen var enorm hos dem som fortsatt var igjen på festivalområdet. Samtidig svirret ryktene om at noe stort var i gjære, og da Stengt-trommis Store-Litle plutselig ble byttet ut med Scorpions-trommis James Kottak ble det klart at det befant seg store verdensstjerner på Stokka. En mer rocka versjon av Rock'n' Roll Music har Stengt aldri før spilt.

En tremanns utgave av Scorpions rocker Woodstokka inn i natten.

Scorpions Et godt stykke ut i natten ble det igjen sceneskifte på Woodstokka, og Kylling-Børge gikk på scenen og annonserte kveldens mest kjente og minst ventede band. Selveste Scorpions skulle spille på Woodstokka, eller i alle fall tre femdeler av bandet. Trommisen tok rollen som vokalist, mens Store-Litle og Dørgi på henholdsvis trommer og saksofon ble kastet rett inn i bandet som erstattere. De som ennå holdt ut i nattemørket fikk med seg tidenes trolig mest legendariske Scorpions-konsert med hjemmelaget V-gitar og musikk som rocket som en orkan. Innimellom valset jærcowboy Arvid Mæland rundt på scenen, iført sølvskjorte og sin sedvanlige cowboyhatt. At det nå kokte foran scenen er ingen overdrivelse, og to vakter hadde sin fulle hyre med å holde publikum på passende avstand fra scenen. Et utrolig øyeblikk i Woodstokka-historien, og en avslutning på festivalen som ingen hadde drømt om.

(21.08.2006 kl 06:00)